Kjære Kong Ludvig.
Jeg er langt borte fra deg i Berlin og gikk akkurat tom for penger. Jeg vet du er glad i meg, jeg vet at du elsker meg. Jeg spør ikke mye, kan du sende pengene dine. Så kan jeg kjøpe de kjolene jeg synes er fine. Bare noen få hundre tusen livres kan holde, det er ikke mye som må tas. Frankrike til Berlin er ikke langt det? En dronning som ikke har penger er jo flaut, kanskje du er opptatt med noe men vær så snill min konge. Jeg kan love å gjøre noe for deg hjemme, jeg skal ikke glemme. Jeg skal ikke glemme å servere deg, kan du gi meg litt av din rikdom. Et par hundre tusen livres har du jo kanskje? Hvis du ikke har, kan jo det ikke skades av å ta fra de borgerne.
Jeg sender ikke dette brevet ikke bare fordi jeg trenger penger, jeg savner deg min konge. Jeg savner å styre Frankrike med deg. Jeg vet ikke helt når jeg kommer hjem, men til da vil jeg at du skal vite at jeg savner deg veldig. Derfor sender jeg deg et brev, som jeg satt tenkte og skrev. Jeg ville fortelle deg at Berlin er veldig vakker. Men kanskje ikke like vakker som meg. Maten her er fantastisk, like fantastisk som i Frankrike. Men de har ikke kake, det vil jeg at de skal lage. Jeg har kjøpt mange varer til meg men også har jeg tenkt på deg. En stor og vakker frakk med diamanter og rubier er til deg. Sko har jeg mye av derfor kjøpte jeg bare noen hundre par, det håper jeg ikke at hundene tar. Det var det jeg ville si til deg min konge. Hadet og vi sees snart. Hilsen Din Dronning. Marie Antoinette.